lørdag 3. juni 2017

Året som har gått siden sist...

Det har hvert stille... Veldig stille, og jeg må si at det ikke kom som en overraskelse. Men et innlegg i året er ikke så gæli det heller? *ler*

Jeg har laget ting selv om det ikke vises her, og jeg har helt ærlig hatt et slitsomt år.
Med kronisk sykdom som tapper meg for krefter og gir meg mye verk i hele kroppen, så har jeg bare ikke klart å tenke på noe blogg og innlegg her og der. Da er det heller viktigere å være der for barna etter beste evne, og drive med ting en får påfyll av. Dette vet jeg det er mange som sliter med og kjenner seg igjen i, så det er ikke noe sjeldent.

Uansett så er revmatisme noe dritt, alle som har en type av det har forskjellige opplevelser og tålegrenser. Jeg har levd årene etter at jeg fikk diagnosen med en holdning om at det går over, jeg klarer det jeg vil, alt jeg vil være med på skal jeg være med på. Sykdommen eksisterer ikke i min kropp, jeg skal klare alt som kreves av meg!

Men sånn har det ikke gått. Siden minstemann ble til har det gått i nedoverbakke. Trening, som skal være min beste medisin har blitt til en slags fiende. Og DET er forferdelig! Her i bygda har vi tilbud som bodypump, spinning og basisball og noen ganger aerobic. Jeg vil gå på alt! Men når den treningen som fikk meg til å føle meg bedre den ene gangen gjør at jeg ikke kan fungere på 2 uker etter gang nr 2, da blir du skuffet og lei. Og når du i tillegg går på den samme smellen igjen og igjen, for du VIL! Du vil få det til, det skal jo hjelpe!

Å gå en vanlig tur er heller ikke bare bare. Jeg må konstant gå i spenn, for hvis jeg glemmer av hvordan jeg fører føttene, snur meg, bøyer meg, hva som helst; så skal jeg love deg at jeg får en smell. Da kjennes det som om nervene går i vranglås og alt blir svart og den smerten som kommer!!! Åh fysj den smerten!

Når en i tillegg får plagsomme bivirkninger av alle medisinene som jeg har prøvd også, da går motet utav meg. Og hvis det er en medisin jeg ikke får bivirkning av, så skal jeg love deg at den ikke tar bort smertene. Altså uten effekt...

Det som hjelper er fysioterapi. Da får jeg noen dager som er lettere og jeg får mindre fatique (trøtthet). Men smertene kommer tilbake etter 2-3 dager, og fatiquen kommer også samtidig.

Det å gå rundt å føle at du ikke er tilstede i ditt eget liv pga du er så trøtt av smerter ingen kan se, det er så slitende!
Så mye jeg må si nei til, eller avlyse fordi jeg ikke har overskudd, og jeg er bare 28år! Da SKAL en ha overskudd!
Å sove lenge føles godt der og da, men trøttheten er den samme om jeg sover i 6 timer eller i 10 timer.

Livet med kronisk sykdom har overtaket nå. Det er sykdommen som bestemmer nå, og det eneste jeg kan gjøre er å prøve forskjellige treningsformer og piller, for å håpe at dagen kan bli bra.
Treningen som gjelder nå er yoga, på youtube. Der er det masse bra trenigsprogrammer en kan følge, og har du en dårlig dag, kan du trene hjemme, så andre slipper å se hvordan hverdagen din egentlig er.

Heldige meg fikk gåstaver av pappa igår. De gleder jeg meg til å prøve, fordi de skal hjelpe på å få mer bevegilighet i overkroppen, slik at det tar lenger tid, og heller forhåpentligvis aldi, til at leddene blir avstivet og omdannet til brusk, samtidig som jeg har noe å gripe tak i hvis det går i svart når smartene kommer.

Dette ble et innlegg om hvordan året har hvert, og hvordan hverdagen er. Men det er sannheten, og har du det på samme måte, så vet du at du ikke er alene, og jeg vet at det er flere av oss der ute.

En kan ikke bare legge seg å grine, en tar på seg et smil og velger å ikke snakke om det. Nå har jeg skrevet om det, men det er ikke noe jeg går å snakker om. Jeg vil fokusere på det positive, at jeg har en fantastisk mann og to nydelige gutter som jeg elsker så utrolig mye! Jeg har venner, familie, hus, bil og mat på bordet, og jeg KAN trene, jeg vet bare ALDRI hvordan kroppen reagerer på det den timen eller den dagen. Planlegging nytter ikke, en må bare gjøre så godt en kan.

Takk for at jeg fikk en utblåsning! Det trengtes! Ønsker dere alle en fin dag.

Smil fra Therese